Kresne barn: Når middagen blir en kamp

Du har knat rukket å sette deg før barnet vil ned fra stolen. Maten ligger nesten urørt, og kanskje kjenner du at det strammer seg litt. Skal du la ungen gå? Be om én bit til? Lage noe annet?

Du vil jo at barnet ditt skal få i seg mat. Og helst skulle dere hatt det litt hyggelig mens dere spiste også.

Når middagen blir en kamp, ville jeg startet med å se på hva vi forventer av barnet ved bordet, og hvor mye ansvar vi tar for det som havner i munnen. For vi kan bli så opptatt av at barnet skal sitte pent, smake og spise nok, at hele måltidet blir en rekke formaninger.

Du har ansvar for å tilby mat og lage gode rammer rundt måltidet. Barnet får kjenne etter om og hvor mye det vil spise. Dette kalles Ansvarsfordelingen, og er en viktig nøkkel til å hjelpe barnet ditt å få et godt forhold til mat. Men dette skillet kan være vanskelig å holde fast ved når du er bekymret for om barnet ditt får i seg nok mat eller «riktig» næring. 

Hvor lenge skal barnet egentlig sitte ved bordet?

Det er veldig forskjellig hvor mye «mark i rompa» barn har. Noen setter seg til bordet med glede, mens andre knapt har kommet opp på stolen før kroppen vil videre. Alder, dagsform og hva som har skjedd før middagen, er verdt å ha med når du vurderer hva du kan forvente.

Rett etter barnehagen kan barnet trenge å lande litt og få kontakt med deg. Du har kanskje allerede begynt å tenke på middag, oppvask og hvor lang tid dere har før legging. Barnet kan fortsatt være opptatt av å få være sammen med deg etter en lang dag fra hverandre. Da ber vi om ganske mye når vi samtidig forventer at ungen skal sitte i ro og spise det vi har bestemt.

Og det er forskjell på å sitte i ro mens man spiser, og å bli sittende gjennom de voksnes samtale etterpå.

Appetitten spiller også inn. Barnet kan være lite sultent, eller skeptisk til noe som er ukjent. En tallerken som ser fristende ut for deg, vekker ikke nødvendigvis den samme lysten hos barnet. Vi kan bli så opptatt av å lære bort bordskikk at vi glemmer å undersøke hva vi ber barnet om akkurat nå.

Dette skriver jeg også om i artikkelen om trass og forventningene våre til barnet. Forventningene våre er en del av situasjonen, og dem har vi mulighet til å justere.

Hvorfor blir barn kresne?

Kanskje spiste barnet ditt det meste som bitteliten. Nå blir selv middager som pleide å gå ned, møtt med et bestemt nei. Da er det lett å lure på hva i all verden som skjedde, og om du har gjort noe feil underveis.

Kresenhet kan ha flere forklaringer. Noen barn er forsiktige med nye smaker. Andre reagerer på lukten, på klumper eller på hvordan maten kjennes i munnen. For deg er det bare litt saus på pastaen. For barnet kan det være nettopp sausen som gjør maten vanskelig å spise.

I en norsk studie som fulgte barn fra fire til seks år, fant forskerne en sammenheng mellom følsomhet for sanseinntrykk og senere kresenhet. Det er en påminnelse om at barn kan oppleve maten ganske forskjellig, selv om de får det samme på tallerkenen.

Når ungen dytter tallerkenen unna, kan det handle om hvordan maten oppleves. En matvare du knapt tenker over, kan kreve mye av barnet. Og når maten blir vanskelig, kan det også bli mindre fristende å bli sittende ved bordet.

Barnet må bli kjent med sin egen smak

Du vet sikkert selv hvor lite fristende det er når noen insisterer på at du skal spise noe du synes smaker vondt. At den andre elsker det, hjelper jo fint lite. Likevel kan vi bli overrasket når barnet ikke deler begeistringen vår for middagen.

Barnet ditt må bli kjent med smaken sin selv. Det nytter ikke at du bruker din egen smak til å styre ungen din.

For et barn som helst vil ha det kjente, kan et måltid med ukjent mat innebære mye å venne seg til. Smaken er én ting. Lukten og konsistensen er også en del av opplevelsen. Å bli kjent med mat kan derfor ta tid, og et nei i dag trenger ikke være et nei for alltid.

Jeg er opptatt av at det skal være rom for denne prosessen. Hvis hver middag blir en vurdering av hvor flink barnet er til å smake, får både du og ungen din en ganske slitsom jobb. Da blir det fort vanskelig å være nysgjerrig på maten sammen.

Du kan fortsatt ønske deg at barnet etter hvert spiser mer variert. Det ønsket gir mening. Samtidig kan vi slippe forventningen om at barnet skal lære å like det vi serverer akkurat denne ettermiddagen.

«Bare én bit til» kommer gjerne fra et godt sted

Det er klart det er pes å ha handlet og laget middag, for så å se at nesten ingenting blir spist. Kanskje begynner du å telle det barnet har fått i seg tidligere på dagen. Var det nok til lunsj? Har det vært noen grønnsaker i det hele tatt?

Jeg er den første til å rekke opp hånden og innrømme at jeg har snublet i fellene rundt mat. Det er et ekstremt stort fokus på ernæring, og ikke minst barneernæring, i samfunnet vi lever i. Det kan gjøre den mest avslappede forelder litt koko.

Så kommer oppfordringene. «Bare én bit til.» «Du må smake før du sier at du ikke liker det.» Barnet sier nei, og du prøver igjen, fordi du vil at barnet skal få i seg mer mat. Dermed kan måltidet ende med at du følger med på hver munnfull, mens barnet bruker kreftene på å si imot.

Press kan også virke mot hensikten. I en liten studie av førskolebarn fikk barna suppe både med og uten gjentatte oppfordringer om å spise opp. Gjennom studien økte inntaket mer av suppen som ble servert uten press. Barna kom også med flere negative kommentarer når de ble presset.

Det gir oss en grunn til å være varsomme med masingen. 

Din jobb og barnets jobb ved matbordet

Jeg anbefaler det som kalles Ansvarsfordelingen, utviklet av klinisk ernæringsfysiolog og familieterapeut Ellyn Satter. Den tydeliggjør hva du som voksen har ansvar for rundt måltidet, og hva barnet får bestemme selv: 

• Du bestemmer hva som serveres, når og hvor dere spiser.
• Barnet bestemmer om det vil spise, hva det vil spise av det du har servert, og hvor mye.

.

Det innebærer at du handler inn og tilbereder mat som passer for familien din, og tar hensyn til barnets behov når du planlegger måltidet. Barnet kan velge blant det som står på bordet. Det har ingen plikt til å smake på alt.

Her er det lett å bli usikker. Hvis ungen bare spiser det kjente, skal du virkelig la resten ligge? Innenfor denne ansvarsfordelingen er svaret ja. Du kan fortsette å tilby variasjon, også når barnet lar noe være igjen.

Samtidig trenger du ikke lage en ny middag på bestilling. Jeg anbefaler at du har en trygg matvare på bordet sammen med resten, altså noe du vet barnet liker. Det kan for eksempel være en brødskive med smør ved siden av middagen. Da har barnet noe kjent å spise, selv om resten er uvant.

Å ta hensyn til hva barnet liker, er en del av ditt ansvar for måltidet. Du bestemmer fortsatt hva som står på bordet, og barnet bestemmer hva og hvor mye det vil spise av det du serverer.

Grønnsakene kan altså bli liggende igjen. Du har fortsatt gjort jobben din ved å tilby dem. Nøkkelordet her er rett og slett tålmodighet.

Når du er bekymret for spisingen

Har barnet vondt når det spiser, eller du er bekymret for veksten eller om barnet får i seg nok, ta det opp med fastlegen eller helsestasjonen. Ved smerter i magen kan du også lese Helsenorges råd om magesmerter hos barn. 

Hjelp til å bruke dette hjemme

Hvordan holder du fast ved ansvarsfordelingen når ungen bare vil ha pasta med smør og du kjenner bekymringene øke på?

I Hjertefamilie får du konkrete råd til å møte kresenhet, håndtere protester og sette grenser ved bordet. Jeg viser deg hvordan du kan legge til rette for gode måltider og støtte barnet ditt i å få et godt forhold til mat.

❤️Se hvordan Hjertefamilie kan hjelpe dere rundt matbordet